Van Leer Education Conference

Rapport The Van Leer Education Conference Jerusalem 21. - 25.mai 2012

From Regulation to Trust

Del 1

Dialogkonferanse

Van Leer Jerusalem Institute inviterte våren 2012 representanter fra nasjonale skolemyndigheter, utdanningsforskere, skoleledere og lærere til en stor workshop og konferanse 21.-25.mai i Jerusalem. Deltakerne kom fra Israel, Japan, Kypros, Tsjekkia, Frankrike, Tyskland, Nederland, England, Spania, Estland, Danmark, Finland, Norge, stater i USA og Canada.

Kunnskapsdepartementet fikk invitasjonen, og sørget for at vi var to deltakere fra Norge, en lærerrepresentant og en skolelederrepresentant.

Temaet i workshopdelen og i konferanse var From Regulation to Trust, og dialogen i og mellom nivåene i utdanningssystemet ble brukt som hovedtilnærmingen til temaet.

To dager ble satt av til jobbing i grupper, først i grupper inndelt etter nivået en jobbet på i utdanningssystemet – skolemyndigheter (Director General) og forskere, lærere og skoleledere. Deretter i blandede grupper, med deltakere fra både skolemyndigheter, forskere, lærere og skoleledere i hver av gruppene. Hver gruppe hadde en forsker som ledet arbeidet, og forskere som ga råd og kom med innspill underveis i arbeidet.

Den siste en og en halv dag av konferansen var åpen for skolefolk fra hele Israel, og besto mest av plenumsforelesninger og påfølgende spørsmål og kommentarer fra konferansedeltakerne.

Van Leer Education Conference

Del 2

Regulering som grunnlag for effektiv læring

Gruppene drøftet hvilken effekt innføring av Nasjonale mål for opplæringen, System for vurdering av lærerne, Lærerutdanning, etter- og videreutdanning, Læreplanens innhold og pedagogiske mål, Skolelederutdanning, Å ha ansvar for(responsible), eller stå ansvarlig for (accountable) elevenes læringsutbytte, Målsettinger på skolenivå, lokalt og nasjonalt nivå og Økonomiske rammer har på tilliten mellom myndighets- og praksisnivåene. Deltakerne ble utfordret til å vurdere om det var stor eller liten avstand mellom gjeldende og ønsket situasjon på disse områdene?

Professor Ben Levin ved universitetet i Toronto var skoleledergruppens rådgiver i workshop’en. Drøftingene der gikk hovedsakelig i to retninger

* mye regulering og liten tillit ved at resultater på nasjonale prøver offentliggjøres, og
* grad av autonomi i skolen oppleves svært ulik


Skoleledergruppens anbefalinger:

1. Det må være arenaer for dialog og tilbakemeldinger mellom nivåene i for- og etterkant av reguleringsbeslutninger. Forskning og dokumentasjon (evidens) må danne grunnlaget for dialogen.

Det betyr blant annet å organisere diskusjoner mellom lærere, skoleledere, foreldre, forskere og politikere (stakeholders) i forbindelse med utforming og implementering av læreplan (lokal og nasjonal), og det betyr å få tilbakemeldinger på erfaringer etter innføring av ny læreplan. Erfaringene generelt er at det oftest kun blir en form for dialog etter at beslutninger er tatt.

2. Forbedring i læringsarbeidet må ses på som en systemoppgave, der nivåene i utdanningssystemet gjensidig er ansvarlige for hverandres utvikling. Alt læringsarbeid er komplekst. Derfor finnes det ingen enkeltløsninger.

3. Hovedfokus i endringsarbeidet må være å støtte lærere og ledere i deres arbeid for økt læring i klasserommet

Tilsvarende drøftinger og oppsummeringer ble gjort i myndighets/forsker gruppen og i lærergruppen. Oppsummeringene ble deretter presentert og fulgt opp i den andre sammensetningen av arbeidsgrupper, denne gangen bestående av medlemmer fra både myndighets/forskere, lærere og skoleledere.

Forholdet mellom regulering og tillit ble tydeliggjort gjennom disse diskusjonene. Dialogene konkluderte med at regulering og tillit i utdanningssystemet ikke skal være motpoler. De er begge forutsetninger for effektivt læringsarbeid. Men hvordan balansere forholdet mellom regulering og tillit?

Finland, som i en hver henseende topper resultatene i internasjonale undersøkelser som PISA, TIMSS og PIRLS, har ikke nasjonale standardiserte prøver og vurdering av lærere, mens USA gjennom sin utstrakte bruk av tester og vurdering av lærere, på mange vis er Finlands motpol i denne sammenhengen. Verken skoleledergruppen eller lærergruppen anbefalte en utstrakt bruk av tester som verktøy for ekstern vurdering, eller lærervurdering som verktøy for å øke elevenes læring. Den omfattende praksisen av tester og lærervurdering som for eksempel USA har, medvirker til å skape ubalanse mellom regulering og tillit.

Professor Ben Levin hevdet i sin oppsummering at "you don't force anyone to improvement". Spørsmålet om hvorfor så mange land likevel velger å innføre nasjonale prøver som del av et eksternt vurderingssystem, og systemer for vurdering av lærerne, dukket derfor opp flere ganger.

Staten Ontario i Canada innførte allerede i 2004 en praksis med å offentliggjøre resultatene på nasjonale standardiserte prøver. Skolenes resultater justeres i forhold til levekårsindikatorer brukt i områder som skolene ligger i – såkalt Value Added resultater. Ontario begrunner offentliggjøring av resultater med at foreldrene har et ønske og behov for å få faktiske opplysninger (evidensbasert informasjon) om skolenes nivå og utvikling. Resultatene brukes av myndighetene som grunnlag for å gi økonomisk og faglig støtte til de skolene som over tid sliter med å få til forbedringer.

Van Leer Education Conference

Del 3

Tillit som grunnlag for effektiv læring

I forlengelsen av denne drøftingen i arbeidsgruppene ble lærende fellesskap, med begreper som autonomi, kompetansebygging, og hvert nivås selvstendige ansvar i utdanningssystemet (accountable talks), lansert som et godt grunnlag å bygge tillit på.

Selv om professor Ben Levin i ett av sine plenumsinnspill hevdet at autonomi ikke så ut til å være en avgjørende faktor for suksess i land som hevder seg i toppen på internasjonale undersøkelser (eksempelvis Finland, Nederland, Canada, Sør Korea), var det i arbeidsgruppene en gjennomgående forståelse for at grader av autonomi må være til stede i et hvert skolesystem som ønsker å balansere tillit og regulering.

Autonomi skaper et handlingsrom for utprøving av metoder og strategier. Autonomi hindrer detaljstyring fra nivåene over. Autonomi legitimerer at underveis i utviklingen av bærekraftige læringsmiljøer er det god plass for både feiling og suksess. Autonomi er en forutsetning for et lærende fellesskap.

Det sentrale spørsmålet i dialogen rundt Kompetansebygging var Hvordan kan vi hjelpe og støtte lærere og ledere i deres arbeid med praksisforbedringer? Tre sentrale punkter ble utdypet i denne sammenhengen. Ett drøftingspunkt dreide seg om hvorvidt kompetansebygging i denne sammenheng faktisk ble oppfattet som vesentlig. Et annet punkt ble knyttet til spørsmålet om skoleforskning egentlig spiller noen rolle i kompetansebyggingen som foregår, og et tredje dreide seg om hvorvidt kompetansebygging skjer godt nok ved bruk av interne krefter, eller om eksterne personer er nødvendige for å få til en varig endring av praksis? Ingen av disse tilnærmingene fikk entydige svar, men generelt ble Kompetansebygging vurdert som en vesentlig faktor i et lærende fellesskap.

Accountable Talks (forpliktende samtaler) er dialoger som føres på hvert nivå i utdanningssystemet (myndighetsnivå, forskernivå, skolenivå) og sikrer at elevene får de best mulige forutsetninger for læring og danning. Hvert nivå står ansvarlig for å utvikle sitt eget lærende fellesskap basert på faktiske kunnskaper, erfaring, refleksjon og handling.

Accountable Talks begrunnes ved at samtalene knyttes til deling av erfaring og evidensbasert kunnskap; at det fører til mer effektiv læring i klasserommet og at årsakene til læringsresultatene kommuniseres til skolens nærmiljø og lokale myndigheter.

Accountable Talks forutsetter at alle deltakere bidrar aktivt. Det krever tilgang på oppdatert kunnskap om læring og dannelse. En mulighet for det er å etablere lett tilgjengelige nettsteder med oppdatert utvalg av nasjonal og internasjonal forskning på pedagogiske områder.

Lærende fellesskap, med tydelige innslag av autonomi, kompetansebygging og accountable talks, ble sett på som et viktigere system for tillitsbygging og profesjonsutvikling på praksisnivå enn på myndighetsnivå. Samtidig skapte dialogen i arbeidsgruppene en økt forståelse av at nivåene er gjensidig avhengig av hverandre for å gi elevene et best mulig læringsmiljø. Det forutsetter jevnlige dialoger mellom nivåene, slik at regulering og tillit balanseres, og at eventuelle fronter mellom myndighetsnivå og praksisnivå fjernes.

Professor Ben Levin beskrev denne gjensidige avhengigheten og den jevne dialogen mellom nivåene i utdanningssystemet som et økosystem. Målet må være å ha et slikt økosystem i balanse, slik at myndigheter, forskere og praktikere sammen skaper et best mulig læringsmiljø for elevene.