I en artikkel i Stavanger Aftenblad nylig, om forholdet mellom økonomisk vekst og statlig regulering, trakk skribenten fram en av Europas fremste økonomer, Pierre Cahucs syn på hvorfor de skandinaviske landene har en sunnere økonomi enn ellers i Europa.
I kortversjon hevder Cahuc at veksten i økonomien blomstrer i et samfunn med stor tillit mellom investorer og forvaltere. Videre, at stor tillit er framtredende i land der samfunnsøkonomien ikke er gjennomregulert.
Forklaringen er overraskende for alle oss som trodde at økonomien var mer regulert her enn ute i Europa.
Hva har så dette med skole å gjøre? Kanskje ingenting, men kanskje mye dersom forholdet mellom tillit og offentlig regulering er gyldig også i utdanningssektoren.
Vi som jobber i utdanningssektoren er forvaltere av det som blir investert inn i skolen – elever og penger. Og investorene ønsker å få et større utbytte enn det som ble investert inn.
Dersom Cahucs mekanismer mellom tillit og regulering overføres til utdanningssektoren, betyr det at utdanningssektoren over tid har hatt en dalende tillit i samfunnet. Utbyttet har blitt lavere enn forventet (PISA resultatene kan være en del av forklaringen på det). Samfunnet møter dalende tillit med økt styring og regulering av utdanningssektoren gjennom tester, kombinert med offentliggjøring av resultater og rangeringer.
Vi vet at det ikke fører til økt læringsutbytte, men vår jobb blir likevel å gjøre noe med det ved å heve tilliten igjen. Da avtar styringen og reguleringen, og elevenes læring øker.
Professor Dylan Wiliam ved University of London sier at ”Det finnes ikke noen andre metoder som vil styrke elevers læring i så stor grad som et systematisk arbeid med læringsfremmende vurderingsmetoder.” (Sitat fra forelesning I Utdanningsdirektoratet april 2010)
Her må vi altså begynne arbeidet med å heve tilliten til profesjonen vår, mener jeg.
fredag 25. mars 2011
mandag 14. mars 2011
Språk og profesjonsdebatt
Fylkesstyret i Utdanningsforbundet Rogaland inviterte meg til å uttrykke mitt syn på hvorfor profesjonsdelen av Utdanningsforbundet er sentralt. Her er innspillet mitt:
Sandefjord vinner dersom vi i Utdanningsforbundet fortsetter som før – ikke i Adecco ligaen, men på den politiske og profesjonelle arenaen.
Hva Sandefjord har gjort (hentet fra nettsiden til bladet "Utdanning")
- Politikerne har vedtatt å innføre modellen ”resultatorientert målstyring” som styringsverktøy for bedre læring ved kommunens skoler
- Det er politikernes visjon at elevenes læringsutbytte og læringstrykket i skolen økes
- I følge Utdanning er det en modell med tilnærmet ensidig fokus på enkelte resultater
- I følge den nye styringsmodellen skal avdelingslederne måles på det resultatet elevene får hos de lærerne som sorterer under den enkelte leder
- Alle skolene skal underlegges det samme regimet – en toppstyrt og hierarkisk modell
- Det er i etterkant blitt mye politisk uenighet om hva som egentlig ligger i vedtaket som ble enstemmig vedtatt. Det at enkeltresultater skal vektlegges så sterkt, har provosert mange.
Hvilke argumenter kan vi møte en slik styringsmodell med?
Min påstand er at vi ikke evner å vinne fram med våre argumenter – for hvilke begrep brukes i argumentene, hva er retorikken?
Jo, det er
- autonomi
- metodefrihet
- felles læring
- byråkratisering
- tillit
- ta klasserommet tilbake
- og sikkert mange bedre argumenter enn dette,
men vi vinner ikke noen kamper med dem.
Hvorfor?
Min påstand er at vi ikke har et tydelig profesjonsinnhold bak ordene.
Fram til nå har vi – uten å lykkes – prøvd å begrunne våre politiske standpunkt med utydelige, diffuse begreper som ikke overbeviser noen!
Vi deltar i kampen om å ta tilbake klasserommet, men den spilles på politikernes hjemmebane, og der taper vi. Mer konkret: Vi er fanget av det språk om styring , den styringsforståelsen, det styringsperspektivet på skole og på læring som politikerne bruker.
Det politiske nivået i Sandefjord vil forbedre elevenes læringsutbytte og øke læringstrykket ved resultatorientert målstyring. Motivet støttes fullt ut.
Overveldende mengder forskning sier at ja, vedtaket øker læringstrykket, og nei, det øker ikke elevenes læringsutbytte.
En liten digresjon – Kirsti Klette, en av de mange dyktige skoleforskerne ved UiO, avdekker i en av sine rapporter fra klasseromsforskningen sin en minimumsinnsatskultur hos elevene, og at lærerne er for tilbaketrukne i forhold til forventninger til elevene sine.
Så ja, vi trenger økt læringstrykk, eller tydelig uttalte forventninger til elevenes prestasjoner. Den new zealandske skoleforskeren John Hattie, utfordrer lærernes forventninger med å si ”Be prepared to be surprised” om hva som kan forventes av elevene.
Hva ville vi gjort dersom vi skulle sette i verk tiltak som forbedret elevenes læringsutbytte og økte læringstrykket. For begge deler er ønskelig. Skal vi mene noe om det? Jeg mene ja. Landsmøtet mener ja, men vi har ikke lyktes med å utvikle og ta i bruk det språk og de begreper som trenges for å nå fram med vårt profesjonssyn på læring, læringsutbytte og læringstrykk.
Vi deltar i en hver sammenheng med vårt politiske styringsspråk – retorikken beherskes! Vi kan snakke og argumentere for klassestørrelser, om økt lærertetthet, mot byråkratisering, testing og rangering, men mangler språket, begrepene og tiltakene som faktisk øker læringsutbyttet. Styring har ingen påviselig læringseffekt på elevene.
Betyr det å gå i store eller små klasser egentlig noe for læringseffekten? Hva vet vi om læringseffekter? Hva vet vi om læringseffekten av tester og karakterer? Hva vet vi om læringseffekten på underveisvurdering? Hva vet vi om det som virker best på elevenes læring?
Vi burde vite! Vi burde bruke det i kampen om klasserommet. Vi burde bruke det til å føre profesjonskamp på vår egen pedagogiske hjemmebane.
Da må vi lære oss det faglig profesjonelle språket om læring. Og det profesjonelle språket handler mest av alt om hvordan elevene skal få en best mulig undervisning. Da må vi begynne å snakke om læringsutbytte, læringsstrategier, konkrete læringsmål, tilbakemeldinger og framovermelding, elevens evne til realistisk egenvurdering av framgang og om forventninger til eleven.
Jeg er redd for at det fort stopper opp dersom vi skulle begynne å prate om det i Utdanningsforbundet, selv om vi ønsker å kalle oss for et profesjonsforbund.
Dersom skoleledere flest fikk den tiden til pedagogisk ledelse vi ber om, er jeg fortsatt redd for at vi hadde fortsatt å styre mer enn å lede skolens læringsarbeid etter hva som virker best på elevenes læring.
Hele skolesystemet er lagt opp sånn. Sandefjord har nettopp vedtatt et slikt styringssystem. Andre kommuner følger etter.
Dersom lærerne hadde fått den tiden en trengte til for- og etterarbeid, er jeg redd for at de fortsatt hadde fortsatt som før, og det er ikke lenger tilstrekkelig. Fordi for mye av det vi gjør, virker ikke. For mye av det vi gjør skaper ineffektiv læring. For mye av det vi gjør mangler læringsfokus, sier klasseromsforskning (Klette 2006)
Da må vi begynne å snakke om læring og læringseffekter og bygge opp argumenter knyttet til profesjonen vår, ikke til politikken. Politikk er styring, pedagogikk er læringsledelse i skole og klasserom.
John Hattie, en av de virkelig store skoleforskerne i vår tid, påviser at det er liten sammenheng mellom elevenes læring og klassestørrelse. Han undrer seg selv over det entydige resultatet (Visible Learning 2009), og prøver å forklare resultatet med at lærere benytter seg av de samme undervisningsmetodene enten klassen er liten eller stor.
Hattie påpeker også at lærere påfallende ofte bruker et undervisningsopplegg i klasserommet som ligner det som ble brukt i klasserom da læreren selv var elev.
Mye forskning knyttet til norske PISA resultater viser at det er behov for endring av læringspraksis i norsk skole.
Dersom vi fortsatt deltar på politikernes hjemmebane, styringens hjemmebane, vår bortebane, taper vi alle de viktige kampene. Styringsspråket mestrer politikerne og det mestrer vi, men makten ligger ikke hos oss.
Dersom vi til gjengjeld bygger opp ferdigheter og kompetanse innen profesjonen pedagogikk og læring, vil vi begynne å vinne de viktige kampene. Læringsbegrepene mestrer ikke vi ennå, bare den politiske varianten av dem.
Strategien for å vinne klasserommet tilbake er å tilegne oss språket og begrepene om læring i løpet av kort tid, og bruke dem for å unngå flere Sandefjord styringsmodeller. Kort og godt fordi det ikke fører til mer læring hos elevene.
Det kunne jeg sagt mye om videre. Det skal jeg hjem å skrive artikkel om i denne uka. Målet for skrivingen er å ferdigstille en modell for bærekraftig læring – begrepet er stjålet fra Andy Hargreaves – som vi jobber etter på Skeie skole. Den er laget for å ha en modell for læringsledelse som virker på elevenes læring, i motsetning til ulike styringsmodeller.
Modellen for bærekraftig læring danner også bakgrunnen for det seminaret jeg skal holde på verdenskongressen for skoleledere i Toronto, Canada i august. Seminarinnholdet beskrives slik:
“Promoting and participating in teacher learning and development have a
significant impact on students learning. Based on Andy Hargreaves and Dennis
Shirley's concept of sustainable education beyond standardizations and tests
and on the major New Zealand research - "School Leadership and Student
Outcomes: Identifying What Works and Why", this session will look at the
steps our school has made to implement some of the main ideas in these works
and I will share some of our experiences.”
Sandefjord vinner dersom vi i Utdanningsforbundet fortsetter som før – ikke i Adecco ligaen, men på den politiske og profesjonelle arenaen.
Hva Sandefjord har gjort (hentet fra nettsiden til bladet "Utdanning")
- Politikerne har vedtatt å innføre modellen ”resultatorientert målstyring” som styringsverktøy for bedre læring ved kommunens skoler
- Det er politikernes visjon at elevenes læringsutbytte og læringstrykket i skolen økes
- I følge Utdanning er det en modell med tilnærmet ensidig fokus på enkelte resultater
- I følge den nye styringsmodellen skal avdelingslederne måles på det resultatet elevene får hos de lærerne som sorterer under den enkelte leder
- Alle skolene skal underlegges det samme regimet – en toppstyrt og hierarkisk modell
- Det er i etterkant blitt mye politisk uenighet om hva som egentlig ligger i vedtaket som ble enstemmig vedtatt. Det at enkeltresultater skal vektlegges så sterkt, har provosert mange.
Hvilke argumenter kan vi møte en slik styringsmodell med?
Min påstand er at vi ikke evner å vinne fram med våre argumenter – for hvilke begrep brukes i argumentene, hva er retorikken?
Jo, det er
- autonomi
- metodefrihet
- felles læring
- byråkratisering
- tillit
- ta klasserommet tilbake
- og sikkert mange bedre argumenter enn dette,
men vi vinner ikke noen kamper med dem.
Hvorfor?
Min påstand er at vi ikke har et tydelig profesjonsinnhold bak ordene.
Fram til nå har vi – uten å lykkes – prøvd å begrunne våre politiske standpunkt med utydelige, diffuse begreper som ikke overbeviser noen!
Vi deltar i kampen om å ta tilbake klasserommet, men den spilles på politikernes hjemmebane, og der taper vi. Mer konkret: Vi er fanget av det språk om styring , den styringsforståelsen, det styringsperspektivet på skole og på læring som politikerne bruker.
Det politiske nivået i Sandefjord vil forbedre elevenes læringsutbytte og øke læringstrykket ved resultatorientert målstyring. Motivet støttes fullt ut.
Overveldende mengder forskning sier at ja, vedtaket øker læringstrykket, og nei, det øker ikke elevenes læringsutbytte.
En liten digresjon – Kirsti Klette, en av de mange dyktige skoleforskerne ved UiO, avdekker i en av sine rapporter fra klasseromsforskningen sin en minimumsinnsatskultur hos elevene, og at lærerne er for tilbaketrukne i forhold til forventninger til elevene sine.
Så ja, vi trenger økt læringstrykk, eller tydelig uttalte forventninger til elevenes prestasjoner. Den new zealandske skoleforskeren John Hattie, utfordrer lærernes forventninger med å si ”Be prepared to be surprised” om hva som kan forventes av elevene.
Hva ville vi gjort dersom vi skulle sette i verk tiltak som forbedret elevenes læringsutbytte og økte læringstrykket. For begge deler er ønskelig. Skal vi mene noe om det? Jeg mene ja. Landsmøtet mener ja, men vi har ikke lyktes med å utvikle og ta i bruk det språk og de begreper som trenges for å nå fram med vårt profesjonssyn på læring, læringsutbytte og læringstrykk.
Vi deltar i en hver sammenheng med vårt politiske styringsspråk – retorikken beherskes! Vi kan snakke og argumentere for klassestørrelser, om økt lærertetthet, mot byråkratisering, testing og rangering, men mangler språket, begrepene og tiltakene som faktisk øker læringsutbyttet. Styring har ingen påviselig læringseffekt på elevene.
Betyr det å gå i store eller små klasser egentlig noe for læringseffekten? Hva vet vi om læringseffekter? Hva vet vi om læringseffekten av tester og karakterer? Hva vet vi om læringseffekten på underveisvurdering? Hva vet vi om det som virker best på elevenes læring?
Vi burde vite! Vi burde bruke det i kampen om klasserommet. Vi burde bruke det til å føre profesjonskamp på vår egen pedagogiske hjemmebane.
Da må vi lære oss det faglig profesjonelle språket om læring. Og det profesjonelle språket handler mest av alt om hvordan elevene skal få en best mulig undervisning. Da må vi begynne å snakke om læringsutbytte, læringsstrategier, konkrete læringsmål, tilbakemeldinger og framovermelding, elevens evne til realistisk egenvurdering av framgang og om forventninger til eleven.
Jeg er redd for at det fort stopper opp dersom vi skulle begynne å prate om det i Utdanningsforbundet, selv om vi ønsker å kalle oss for et profesjonsforbund.
Dersom skoleledere flest fikk den tiden til pedagogisk ledelse vi ber om, er jeg fortsatt redd for at vi hadde fortsatt å styre mer enn å lede skolens læringsarbeid etter hva som virker best på elevenes læring.
Hele skolesystemet er lagt opp sånn. Sandefjord har nettopp vedtatt et slikt styringssystem. Andre kommuner følger etter.
Dersom lærerne hadde fått den tiden en trengte til for- og etterarbeid, er jeg redd for at de fortsatt hadde fortsatt som før, og det er ikke lenger tilstrekkelig. Fordi for mye av det vi gjør, virker ikke. For mye av det vi gjør skaper ineffektiv læring. For mye av det vi gjør mangler læringsfokus, sier klasseromsforskning (Klette 2006)
Da må vi begynne å snakke om læring og læringseffekter og bygge opp argumenter knyttet til profesjonen vår, ikke til politikken. Politikk er styring, pedagogikk er læringsledelse i skole og klasserom.
John Hattie, en av de virkelig store skoleforskerne i vår tid, påviser at det er liten sammenheng mellom elevenes læring og klassestørrelse. Han undrer seg selv over det entydige resultatet (Visible Learning 2009), og prøver å forklare resultatet med at lærere benytter seg av de samme undervisningsmetodene enten klassen er liten eller stor.
Hattie påpeker også at lærere påfallende ofte bruker et undervisningsopplegg i klasserommet som ligner det som ble brukt i klasserom da læreren selv var elev.
Mye forskning knyttet til norske PISA resultater viser at det er behov for endring av læringspraksis i norsk skole.
Dersom vi fortsatt deltar på politikernes hjemmebane, styringens hjemmebane, vår bortebane, taper vi alle de viktige kampene. Styringsspråket mestrer politikerne og det mestrer vi, men makten ligger ikke hos oss.
Dersom vi til gjengjeld bygger opp ferdigheter og kompetanse innen profesjonen pedagogikk og læring, vil vi begynne å vinne de viktige kampene. Læringsbegrepene mestrer ikke vi ennå, bare den politiske varianten av dem.
Strategien for å vinne klasserommet tilbake er å tilegne oss språket og begrepene om læring i løpet av kort tid, og bruke dem for å unngå flere Sandefjord styringsmodeller. Kort og godt fordi det ikke fører til mer læring hos elevene.
Det kunne jeg sagt mye om videre. Det skal jeg hjem å skrive artikkel om i denne uka. Målet for skrivingen er å ferdigstille en modell for bærekraftig læring – begrepet er stjålet fra Andy Hargreaves – som vi jobber etter på Skeie skole. Den er laget for å ha en modell for læringsledelse som virker på elevenes læring, i motsetning til ulike styringsmodeller.
Modellen for bærekraftig læring danner også bakgrunnen for det seminaret jeg skal holde på verdenskongressen for skoleledere i Toronto, Canada i august. Seminarinnholdet beskrives slik:
“Promoting and participating in teacher learning and development have a
significant impact on students learning. Based on Andy Hargreaves and Dennis
Shirley's concept of sustainable education beyond standardizations and tests
and on the major New Zealand research - "School Leadership and Student
Outcomes: Identifying What Works and Why", this session will look at the
steps our school has made to implement some of the main ideas in these works
and I will share some of our experiences.”
Abonner på:
Innlegg (Atom)