Tillit og regulering

I en artikkel i Stavanger Aftenblad nylig, om forholdet mellom økonomisk vekst og statlig regulering, trakk skribenten fram en av Europas fremste økonomer, Pierre Cahucs syn på hvorfor de skandinaviske landene har en sunnere økonomi enn ellers i Europa.

I kortversjon hevder Cahuc at veksten i økonomien blomstrer i et samfunn med stor tillit mellom investorer og forvaltere. Videre, at stor tillit er framtredende i land der samfunnsøkonomien ikke er gjennomregulert.
Forklaringen er overraskende for alle oss som trodde at økonomien var mer regulert her enn ute i Europa.

Hva har så dette med skole å gjøre? Kanskje ingenting, men kanskje mye dersom forholdet mellom tillit og offentlig regulering er gyldig også i utdanningssektoren.
Vi som jobber i utdanningssektoren er forvaltere av det som blir investert inn i skolen – elever og penger. Og investorene ønsker å få et større utbytte enn det som ble investert inn.

Dersom Cahucs mekanismer mellom tillit og regulering overføres til utdanningssektoren, betyr det at utdanningssektoren over tid har hatt en dalende tillit i samfunnet. Utbyttet har blitt lavere enn forventet (PISA resultatene kan være en del av forklaringen på det). Samfunnet møter dalende tillit med økt styring og regulering av utdanningssektoren gjennom tester, kombinert med offentliggjøring av resultater og rangeringer.

Vi vet at det ikke fører til økt læringsutbytte, men vår jobb blir likevel å gjøre noe med det ved å heve tilliten igjen. Da avtar styringen og reguleringen, og elevenes læring øker.

Professor Dylan Wiliam ved University of London sier at ”Det finnes ikke noen andre metoder som vil styrke elevers læring i så stor grad som et systematisk arbeid med læringsfremmende vurderingsmetoder.” (Sitat fra forelesning I Utdanningsdirektoratet april 2010)

Her må vi altså begynne arbeidet med å heve tilliten til profesjonen vår, mener jeg.