En finsk leksjon - del 1

Norsk utdanningssystem påvirkes av det suksessrike finske utdanningssystemet, men den avgjørende finske påvirkningen i norsk utdanningssystem skjer likevel først når skolepolitikk ikke lenger blir partipolitikk, når læring ikke lenger knyttes til resultatstyring, og når fellesskapets ansvar for barns og unges læring overtar for konkurransens utilstrekkelighet.

Pasi Sahlberg, direktør i det finske Utdanningsdepartementets nasjonale senter for internasjonal mobilitet og samarbeid, og en internasjonal størrelse innen utdanningssystemer og skoleutvikling, ga i fjor ut boka ”Finnish Lessons – What can the world learn from educational change in Finland?”. Bokas formål har vært å forklare oss suksessen i det finske skolesystemet. Kronikken forfølger spørsmålet i bokas tittel.

Finnene ble selv såpass overrasket over den vedvarende internasjonale oppmerksomheten de fikk ved å innta topp plasseringene i OECD’s PISA undersøkelser (Programme for International Student Assessment), at de i følge Sahlberg selv valgte å analysere årsakene til plasseringen. På underlig vis, eller kanskje på typisk finsk vis, er finnene selv på grensen til å være ukomfortable med det internasjonale fokuset. Ikke fordi de er unødvendig beskjedne, men fordi de mener at skole og læring dreier seg om mye mer enn det som blir målt.

I løpet av det siste tiåret har både OECD’s egne PISA forskere (eksempelvis Andreas Schleicher og Peter Mortimore) og andre internasjonale tungvektere innen utdanningsforskning, som professor Andy Hargreaves, studert fenomenet Finsk utdanningssystem.

Alle konkluderer med at Finlands utdanningssystem skiller seg ut ved å ha kortest avstand mellom de dårligste og beste skoleprestasjonene; ved å ha høyest skåre på elevenes leseferdigheter, matematikk og naturfag gjennom drøyt ti år; topp yrkesstatus og tillit til lærerne, høyest søknad til lærerutdanningen, og konsensus i utdanningspolitikken. Skolepolitikk er i ubetydelig grad blitt partipolitikk. En ønsketilstand i et hvert utdanningssystem. Hvorfor lykkes finnene, men ikke vi?

Kjennetegn på den finske suksessen

Den finske suksessen forklares med langsiktighet, kontinuitet, utholdenhet, standhaftighet, like muligheter for alle, tillit og fellesskap. Sahlberg legger vekt på at skolen i Finland lykkes fordi utdanning i lang tid har hatt en betydningsfull plass i utviklingen av det finske samfunnet. Da den finske økonomien på begynnelsen av 1990 tallet var presset, ble brei satsing på utdanning et av hovedgrepene i den nødvendige nasjonaløkonomiske snuoperasjonen.

Videre, da de fleste utdanningssystemene på samme tid ble påvirket av Den Tredje Veis filosofi (Anthony Giddens teori om å kople markedets resultatstyring med offentlig politisk styring), valgte Finland ikke å følge den retningen. Der flertallet av anglo-amerikanske utdanningssystemer og deres meningsfeller, Norge inkludert, innførte resultatstyring og konkurranse som tillegg til offentlig styring i utdanningssystemet, holdt Finland fast på sitt autonome, samarbeidende offentlige system. Fram til i dag bruker Finland verken nasjonale prøver, store bruker- og elevundersøkelser eller andre nasjonale standardiserte tester og undersøkelser. Dermed bruker de heller ikke offentliggjøring av skoleresultater og konkurranse mellom skoler og kommuner som styringsverktøy for å sikre høy kvalitet i skolen. Og finske elever presterer likevel best. Det paradoksale er også at der testing, standardisering, offentliggjøring og konkurranse brukes mest, i England og USA, ser man ikke de forventede resultatene i barns og unges læring.