Fiktiv virkelighet

Sentralisering av makt og beslutninger, detaljstyring fra overordnet nivå, og tiltak ut fra en forståelse som ikke deles av de virkelige aktørene, blir fort til en fiktiv virkelighet. Og den fiktive virkeligheten er reell i skolen!
Ofte er det politiske miljøer lokalt eller nasjonalt som skaper denne fiktive virkelighet, motivert ut fra en handlingstrang til å påføre skolen økt effektivitet i læringsarbeidet.

Ett eksempel på en slik handlingstrang er innføring av leksegrupper på 1.-4.trinn. Fra de nasjonale skolepolitiske miljøene blir det argumentert med at opprettelsen av leksegrupper skal medvirke til å jevne ut sosiale ulikheter, og styrke elevenes læring. Dette er i mine øyne et skolepolitisk tiltak begrunnet i en fiktiv virkelighet, ikke forankret i erfaring og forskning. Det er lite erfaringsmessig og forskningsmesig belegg for å forvente at sosial utjevning og økt læring skjer som følge av denne politiske beslutningen. Forskning (Hattie 2009) viser at lekser generelt ikke har noen læringseffekt. Hvorfor innføres ordningen da?

Et annet eksempel er den mer eller mindre alment aksepterte forståelsen av at åpenhet om skolenes arbeid er det samme som å offentliggjøre skolens resultater på tester og undersøkelser. Videre at rangering av skolene og en form for påfølgende konkurranse for å passere konkurrerende skoler ved neste korsvei fører til bedre læringsmiljø og bedre læringsresultater for elevene. Det er lite erfaringsmessig og forskningsmesig belegg for å forvente et forbedret læringsmiljø og at økt læring skjer som følge av denne politiske beslutningen. Forskning (Hargreaves 2009, og Hattie 2009) viser at organisatoriske strukturer generelt har liten eller ingen effekt på elevenes læring, og at offentliggjøring av tester og resultater, konkurranse og rangering oftest medvirker til forsinket kvalitetsutvikling i skolen. Tester og undersøkelser motivert ut fra dette har ingen påviselig effekt på elevenes læring. Hvorfor innføres ordningen da?

Et tredje eksempel er troen på at karakterer fører til bedre læring. Det er lite erfaringsmessig og forskningsmesig belegg for å forvente at økt læring skjer som følge av troen på karakterer. Hvorfor foreslås innføring av karakterer på barnetrinnet, når det arbeides intensivt i skolen med å utvikle en kultur for vurdering i skolen - en vurdering for læring, der konkrete læringsmål, konkrete kriterier for måloppnåelse, der konkrete tilbake og framovermeldinger og utvikling av elevenes egenvurdering er sentrale elementer? Og der en eventuell innføring av karakterer på barnetrinnet kan vesentlig forsinke de vurderingsgrep som nå gjøres i norsk skole, og som vi vet virker avgjørende positivt på elevenes læring?

Disse eksemplene viser at store skolepolitiske beslutninger fattes ut fra en politisk forståelse av virkeligheten, en fiktiv virkelighet løsrevet fra erfaring og forskning. Tiltakene vil ikke virke, rett og slett fordi de ikke er fattet på bakgrunn av en reell virkelighet.

Og det er vi, skolen, som langsomt må rette opp konsekvensene av de feilaktige beslutningene som gjøres fra en annen virkelighet. Hvorfor ikke heller gjøre dristige beslutninger, motivert ut fra samme ambisjonsnivå som vi møtes med fra forskningen - Hva virker best på elevenes læring?