På Utdanningsakademiets skolelederkonferanse i Oslo 18. og 19.oktober ble temaet ”Elevenes læring – ledernes ansvar” belyst fra både forskerhold, politisk nivå og fra praksisfeltet.
Mitt største utbytte fra konferansen var å registrere to forskjellige forskersyn på hva som virker på elevenes læring, samt en lavmælt politisk understreking fra statsråd Kristin Halvorsen om at elevenes sosioøkonomiske bakgrunn har stor betydning for læringsutbyttet.
Knut Roald, dosent fra Høgskolen i Sogn og Fjordane, representerte det ene forskersynet gjennom sitt foredrag ”Skoleleiing og kvalitetsvurdering”. Thomas Nordahl, professor ved Høgskolen i Hedmark representerte det alternative synet i sitt foredrag ”Kunnskapsløftet – lærer elevene mer?”
Kristin Halvorsen sa lavmælt – det uttrykkes forsiktig også fra borgerlig hold, samt fra forskning – at elevenes sosioøkonomiske bakgrunn er den enkeltfaktoren som forårsaker de største forskjellene i elevenes læringsutbytte. Min undring er at det i så liten grad tas tak i.
Kanskje er forklaringen den at et flertall (uvisst hvem som i så fall utgjør flertallet?) oppfatter det som en sak utenfor skolens virkefelt. Men slik er det ikke. Forankret i John Hatties ”Visible Learning” (og hentet fra Thomas Nordahls presentasjon på skolelederkonferansen) er det særdeles viktig å understreke at foreldre som aktivt støtter sine barns læring og skolegang har betydelig innflytelse på elevenes læring. Og det kan vi som skole gjøre noe med, i samarbeid med foreldrene.
Kanskje tas det lite tak i det sosioøkonomiske perspektivet fordi det rokker avgjørende ved den rådende ideen om at innsyn, åpenhet, rangering og konkurranse mellom skolene har avgjørende betydning for kvalitetsheving i skolen?
Etter mitt syn river det sosioøkonomiske perspektivet i stykker hele begrunnelsen for å ha innsyn, åpenhet, rangeringer og konkurranse som motivasjon og drivkraft for kvalitetsheving. Hvem er det som egentlig konkurrerer? Hva er det resultatene egentlig viser? Gode og dårlige skoler? Gode og dårlige foreldre? Gode og dårlige bydeler?
Knut Roald taler for at nasjonale standarder på skolen, målt gjennom tester og undersøkelser, må ligge til grunn for den kvalitetsvurderingen som skal skape målrettet utviklingsarbeid på skolen. Han påpeker riktignok at det er krevende å omgjøre resultater fra kvalitetsundersøkelser til handlingsrelevant kunnskap, og at kvalitetsarbeidet og det daglige læringsarbeidet lett kan komme til å fungere i to uavhengige sfærer.
Jeg mener at Knut Roald med den reservasjonen argumenterer mot det syn han selv står for. Jeg opplever at han - gjennom å knytte sammen nasjonale standarder, tester, åpenhet, innsyn, rangeringer og konkurranse som deler av en lærende organisasjon – representerer et modernisert, men fortsatt instrumentelt forankret kvalitetsvurderingssystem – et system som både Andy Hargreaves og John Hattie gjennom forskning påpeker – og jeg erfarer – ikke virker som et bærekraftig skoleutviklingsverktøy.
Thomas Nordahl profilerte gjennom det store forskningsarbeidet til John Hattie, ”Visible Learning”, at innsatsen i kvalitetsvurderingsarbeidet må settes inn der det påviselig virker. Og vi vet nå at det virker der eleven får hovedrollen i sin egen læring. Da blir skolen skole igjen. Da blir lærerne lærere igjen. Da blir lederne skoleledere igjen. Da får læringsmål og tilbakemeldinger og framovermeldinger og elevens egenvurdering – den formative vurderingsformen – avgjørende betydning for kvaliteten og læringsresultatene. Da får vi en levende, bærekraftig skoleutvikling.
Tør politikerne være med på det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar